Historier

om Rosenmetoden


Behandlinger kan være veldig forskjellige. Det gjelder fra person til person, men også fra gang til gang. 

Vi kan ikke planlegge vekst. Den følger sin egen flow: Gradvis eller i rykk og napp, umerkelig eller med store emosjoner.

Her er tre historier som viser hvor forskjellig det kan være. Jeg håper de kan hjelpe deg å være åpen og ikke forvente eller ønske noe bestemt. Historiene gjengis med tillatelse.


Første historie: En beskjed fra det indre

Det var på senvinteren. Klienten, en mann i 50-årene, hadde følt seg slapp noen uker, såpass ille og såpass lenge at han var begynt å bli bekymret.

Under behandlingen skjedde det ikke så mye. Han syntes det var godt å få berøring, men det var alt. Mot slutten av timen la jeg en hånd på brystet hans. Da, plutselig, fikk han et bilde av en grønn og frodig plante inni brystet. Samtidig kjente han en sterk indre visshet om at han ikke var syk og at det lå livskraft og ventet i ham.

Som Rosenterapeut oppfordrer jeg alltid folk til å gå til lege når de har symptomer som kan tyde på sykdom. Det gjorde jeg denne gangen også, men klienten ønsket å se det an. Utover våren skjedde det han hadde fått varsel om under behandlingen: Kreftene kom tilbake, i takt med det økende lyset, og han ble sitt vanlige jeg igjen.

Det er fort gjort å tenke at behandlinger med tårer og emosjoner er "de beste". Men alt kommer an på hvor du står! Min klient hadde ikke bruk for noe indre jordskjelv. Det han trengte var trygghet på hans indre tilstand, og det var nøyaktig det kroppen hans ga ham.

Andre historie: Sorgen i sorgen

En kvinne var frustrert fordi hun gang på gang forelsket seg i menn som valgte henne bort. Selv om de delte hennes følelser, så var det alltid noe annet som var viktigere enn henne. Hun var lei seg og følte at hun sto under en forbannelse.

Under behandlingen holdt jeg henne rundt føttene. De kjentes stille, men også som om det lå noe der og dirret. Etter en stund sa klienten at hun følte tomhet. Jeg ba henne gi tomheten plass og kjenne på den, og snart veltet det fram en voldsom gråt. Den pløyde seg fram så hele kroppen ristet. Da gråten stilnet, spurte jeg om hun kunne kjenne hvor gammel den var, om tårene hadde noen alder? "Det er sorg", svarte kvinnen, og hun følte at hun var et lite barn.

To uker senere møttes vi igjen. Klienten sa at det hadde fortsatt å jobbe i henne siden sist. Hun hadde følt det som om hun sto foran en mur, noe massivt som ikke reagerte uansett hva hun sa eller gjorde, og hun bare visste at det handlet om hennes mor. Under behandlingen kom opplevelsen tilbake, og kvinnen ble sint. Hun freste inni seg, sparket og slo, mot denne muren som ikke ville ha henne. Musklene spente seg og huden ble het... og så kom sorgen og tårene igjen.

For denne kvinnen ble dette starten på en lang reise. Hun var klar til å gi slipp på følelser som hadde preget henne dypt fra hun var liten. Inni den voksne kvinnens sorg over å bli avvist lå sorgen til et lite barn. Iblant må tårer fra fortiden gråtes ferdig før vi kan oppheve forbannelsen og finne nye, gladere veier.

Tredje historie: En bevisstgjøring

En kvinne i 40-årene som var godt kjent med Rosenmetoden pleide å komme når det sto på noe spesielt. "Jeg har hatt vondt i hoftene noen uker", fortalte hun. "Det verker. Det er mye leddplager i slekta mi, så jeg lurer jo litt, men jeg har hatt det sånn i perioder før også, mest i knærne, og da har det gått over. Det har vært knyttet til å gå framover i livet." Jeg nikket, men minnet henne også på å gå til lege hvis plagene vedvarte. "Jeg begynner snart i ny jobb", svarte kvinnen. "Går bare og venter. Gleder og gruer meg. Så jeg regner med at dette med hoftene har med jobben å gjøre".

Under behandlingen ble jeg lenge ved hoftene til kvinnen. Det skjedde ikke noe spesielt, men kvinnen ba meg om å bli, for det føltes godt. Jeg ble værende ved hoftene også etter at hun hadde snudd seg over til ryggleie, og etter en stund, nesten som ut av det blå, kom det tårer. Gråten var sår og stille. Da den var over, sa kvinnen: "Dette var sorg. Fra alle gangene jeg har latt menn bruke kroppen min. Så rart... for det er ikke et tema jeg jobber med nå, ikke noe jeg tenker eller kjenner på."

Neste gang jeg møtte kvinnen hadde det gått lang tid. Hun fortalte at smerten i hoftene hadde blitt borte under forrige behandling. "Jeg visste ikke at jeg hadde den sorgen inni meg", sa kvinnen. "Det var som om alt jeg gråt ut i den behandlingen hadde ligget der lenge og hvilt. Jeg er glad det kom fram, for det hjalp meg å skjønne hvor ille det faktisk er å la andre ta seg til rette med kroppen min. Min kropp er jo min. Det er jeg som bestemmer over den. Og jeg har rett til å si ja eller nei." 

Jeg kunne bare nikke og si amen.